En av de største nyhetene vi har fått i fanget det siste året er at Equinor flyttes ut av Olje- og Energidepartementet. Equinors eierskap hører nå hjemme i Næringsdepartementet, et trekk som har overrasket mange i bransjen. Hva var årsaken til at dette skjedde, og hvordan har det gått så langt?
Effekten av en skandale?
I etterkant av denne overflytting, som vi skal merke oss skjedde etter at selskapet hadde tilhørt samme departement i bortimot 50 år, har mange spekulert i hva som egentlig ligger bak. En vanlig spekulasjon har vært at dette skyldes det skandaleartede prosjektet til Equinor i USA, der de tilsynelatende har kastet bort et utall milliarder på en ganske amatørmessig måte.
Olje- og energiministeren den gangen, Tina Bru fra Høyre, hevdet at dette hadde med en mer generell eierskapspolitikk å gjøre. Da kan man trekke opp en fin fordeling slik at oljepolitikk hører hjemme i Olje og Energi, mens eierskap hører hjemme i Næring. Men er det ikke sånn at eierskap av Equinor, Norges helt uten sidestykke største selskap, er noe av det mest sentrale og definerende i hele oljepolitikken? En slik deling fremstår med andre ord som veldig ryddig på papiret, men i praksis blir man sittende igjen med mange ubesvarte spørsmål. Hvordan skal man drive oljepolitikk uten at det relateres til å utøve eierskap i Equinor?
I realiteten fremstår det altså som at Olje- og Energidepartementet har blitt regelrett vingeklippet som en slags straff for at man har gitt Statoil for frie tøyler i sitt amerikanske eventyr, som igjen har medført store politiske kostnader for den politiske ledelsen. Samtidig kan det virke som man ser for seg et fremtidig Energidepartement der oljedelen har blitt marginalisert relativt til forskjellige former for fornybar energi. Da møter man i tilfelle på spørsmålet om hvor realistisk dette er på kort eller mellomlang sikt.